Jordmorbloggen

av jordmor Kristina

Når morskjærligheten ikke kommer med en gang

December 4, 2017

De aller fleste høygravide gleder seg og ser frem til det øyeblikket de kan holde barnet sitt i armene. Kjærtegne og berøre, lukte og vise omsorg. Men det er ikke alle. Dette er en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt så lenge jeg har vært jordmor.

 

 

For noen år tilbake ble jeg kontaktet av et par som ventet sitt fjerde barn. På første møtet fortalte mor meg at dette barnet ikke var planlagt. I en lavmælt tone og blikket i gulvet fortalte hun meg at hun hadde vanskelig for å glede seg og se frem til at barnet skulle komme. De hadde tre relativt små barn, og hun følte selv at hun akkurat hadde klart å komme seg gjennom babyfasen og fått hodet over vannet. Hun følte det som en umulig oppgave å igjen skulle bli mor til en liten baby, til et nytt barn. Den evige ammingen, nattevåke, gulp og gråt. Til å være borte fra jobben hun var så glad i – igjen.

 

Det var ikke vanskelig å forstå ut i fra det hun fortalte at hun hadde hatt en fødselsdepresjon etter siste fødsel. Hun hadde jevnlig  gått til psykolog fra det minste barnet var 4 måneder. Nå endelig følte hun at hun kunne puste litt, barna trengte henne ikke 24/7. Hun hadde begynt i jobb igjen og alt så ut til å bli lettere. Så ble hun uplanlagt gravid igjen. Tanken på å ta bort barnet hadde vært der, men allikevel for langt fra hennes virkelighet.

 

Hennes tidligere fødsler hadde vært normale og raske. Nå ønsket hun å planlegge en hjemmefødsel. Hun trengte noen med seg på fødselen som kjente til hvor vanskelig hun hadde det, og hun orket ikke tanken på å fortelle dette til en fremmed jordmor den dagen hun skulle føde:

 

”Det er ikke akseptert å ikke ønske sine barn velkommen eller ikke ønske dem i det hele tatt. Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere når jeg er i fødsel – til nå har jeg bare fortrengt det. Jeg vil ikke ha barnet opp på maven etter fødselen. Jeg orker ikke høre: så flink du er, nå har du snart barnet ditt her – snart får du møte den lille som ligger der inne – for jeg ser ikke frem til å møte den babyen som ligger der inne å okkuperer kroppen min. Jeg er redd den skal ødelegge livet mitt, ekteskapet mitt og forholdet til de andre barna. Jobben min, fremtiden min, alt”.

 

Vi hadde mange samtaler i de to månedene frem til termin. Samtidig hadde mor tett oppfølging fra sin lege og psykolog. Far var støttende: ”Vi klarer det, vi står sammen. Jeg ordner med en større bil, jeg deler av det største soverommet. Det kommer til å gå bra, jeg elsker deg”. Mor var tynget av en enorm skam for sine egne følelser og tanker. Hva er galt med meg? Hvorfor kan jeg ikke elske mitt eget barn? Er jeg egoistisk, unormal? Selvfølgelig var hun ikke det. Men hun trengte støtte i en vanskelig situasjon.

 

Foto: Eva Rose

 

Hun ringte meg på kvelden og sa at fødselen var i gang, tonen var lav og monoton. Jeg reiste ut med en gang, spent og litt urolig for hvordan kvelden ville fortone seg. I fødehuset stod far på kjøkkenet og laget suppe. Mor satt i sofaen med et pledd tullet rundt kroppen. Jeg ga henne en klem, lyttet på barnet. Alt var fint. Riene var tette. Mor spiste suppe i stillhet, bare avbrutt av riene.

 

Etter hvert orket hun ikke sitte stille mer. Hun knelte ned ved siden av sofaen. Jeg hørte at hun begynte å småtrykke. ”Nei nå kommer han” tårene trillet nedover kinnene og samlet seg i pleddet. Sårbarheten og råskapen. Det helt nakne og åpne. Sannheten. Ingen vei tilbake. Jeg kjente at hele mitt hjerte slo for denne kvinnen som hadde det så vanskelig, som følte så mye skyld og skam, som skulle bli mor.

 

Dette går fint. Ta en ting av gangen. Kroppen styrer dette nå, det andre kan du ta etter hvert. Jeg tørket tårene hennes, strøk henne over håret - far holder hendene hennes. På kne med hodet i fars fang trykker hun med rå kraft, og den lille babyjenta er ute på tre rier. Våt, rosa og bløt. Jeg støtter barnet ned på et håndkle på gulvet. Stillheten blir brutt av en klar babygråt. Jeg ser ryggen til mor rister. Tiden står stille.

 

Det går kanskje ett minutt. Bare barnets gråt høres. Så snur mor seg, ser på barnet sitt og løfter det raskt opp og  inntil brystet sitt. Tårene triller ned i det allerede våte babyhåret. Hun knuger barnet sitt til seg. Jeg kjenner at jeg endelig tør å puste. Far gråter og jormoren gråter. Når jeg reiser hjem noen timer senere, har jeg enda ikke fått sett ordentlig på barnet. Det ligger tett inntil mors kropp under en dyne, og sånn blir de liggende neste kontinuerlig de neste 3 dagene. Bare avbrutt av dobesøk og en dusj .

 

Så kom kjærligheten også denne gangen.

 

 Foto: Linn Karen Førland

 

Dette innlegget er blitt publisert tidligere på Babybloggerne.no

 

Please reload

Følg oss
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square

Merk: Alle private bilder på denne bloggen deles med godkjennelse av familiene. Vær snill å respektere deres valg og opphavsrett. Ikke kopiere, lagre eller skriv ut noen av bildene.

 

Du er selvfølgelig velkommen til å dele linken til denne siden om du ønsker.

Jordmor Kristina

Sandvikveien 40

3077 Sande i Vestfold

Tlf: 924 66 298

 

Kontakt oss for mer informasjon:

Følg oss for flere oppdateringer:

  • Image-1
  • Wix Facebook page
  • Wix Twitter page

© 2015 by Kristina Jacobsen