Jordmorbloggen

av jordmor Kristina

Dette er min verste fødsel!

September 10, 2017

Lene har født to barn tidligere. Det siste barnet ble født på fødestue. En normal fødsel og en fin fødselsopplevelse. Denne gangen ønsker hun å føde barnet sitt hjemme. Fødselen blir ikke akkurat helt som hun hadde tenkt seg.

 

Jeg møter Lene tidlig i svangerskapet. Hun har allerede bestemt seg; hun ønsker ikke å føde på sykehuset, såfremt det ikke er nødvendig av medisinske årsaker. Foruten et litt stigende blodtrykk noen uke før termin, som en liten stund gjør det usikkert på om dette barnet kan fødes hjemme, er alt normalt gjennom svangerskapet. Lene utviklet svagnerskapsforgiftning i første svangerskap, så vi er ekstra oppmerksomme. Men alt går etter planen. Termindatoen kommer og går, og Lene begynner å bli litt utålmodig og lei – som de fleste andre i den situasjonen.

 

4 dager over termindatoen er noe imidlertid i ferd med å skje. Kynnerne, som hun har hatt så mange av de siste ukene, begynner å bli kraftigere og mer regelmessig. Hun tar kontakt med meg og melder i fra om at hun tror fødselen er i gang. Lene har hatt lang latensfase, den første fasen av fødselen, på sine to andre fødsler. Hun tar derfor høyde for at det vil bli sånn denne gangen også. ”Det er sånn jeg føder – selv om jeg kunne ønsker at det gikk litt raskere denne gangen” sier hun og ler.

 

Det er søndag morgen. Jeg går en tur med hunden i nabolaget. Vil ikke være for langt unna bilen, i tilfelle Lene ringer. Man vet jo aldri med fødsler, eller tredjegangsfødende for den slags skyld. Men formiddagen kommer og går. Først på ettermiddagen tar Lene kontakt igjen for å oppdatere meg. Riene kommer litt tettere nå, og de er kraftigere. Vi blir enige om at jeg skal komme bort. Søndagsmiddagen er nesten ferdig, men jeg blir lovet at de skal spare litt til meg. Jeg har ikke så lang reisevei denne gangen, så jeg er raskt på plass i fødehuset.

 

Lene har relativt tette rier, men de er fremdeles ganske uregelmessige. Hun henger over en pilatesball i stua når jeg kommer. Kinnene har røde føderoser, og det er ikke tvil om at det er fødsel på gang. Vi blir enige om å undersøke hvor langt det er kommet, så vi vet mer hva vi har å ”deale med”. Det er 3-4 cm, men også noen litt ”umodne” tegn. Siden Lene har brukt en god del timer på fødselen sin sist, blir vi enige om at jeg skal reise hjem og spise middag – for så å komme tilbake. Om riene skulle endre seg og komme tettere, skal hun selvfølgelig kontakte meg.

 

Jeg kjører hjem, spiser middag med familien – og reiser så tilbake til fødehuset. Klokken er 20:00. På veien tikker det inn en sms. Riene er blitt mye kraftigere og tettere nå. Jeg tråkker litt ekstra på gassen. 10 minutter senere er jeg på plass igjen. Lene jobber mer intenst nå, men har fremdeles et lite smil på lur mellom riene. Forventningen ligger i lufta i fødehuset. Endelig skal de få møte den lille som ligger der inne. De vet ikke hva slags kjønn babyen har, og er litt ekstra spent på det. Bassenget er blåst opp og gjort klart. Vi blir enige om å vente litt før hun tar det i bruk. Det er greit å ha en ”gulrot” når det nærmer seg.

 

Foto: Eva Rose

 

Timene kommer og går. Riene kommer tettere, og nå bruker Lene all sin konsentrasjon og kraft på å jobbe seg gjennom dem. Jeg har satt meg på et annet rom tett inntil stua for å gi dem ro og ikke forstyrre. Tar frem strikketøyet og lytter til lydene fra Lene. Innimellom lytter jeg på babyen. Etter en stund tapper vi vann i bassenget, så hun kan senke seg ned i det varme vannet for hvile og smertelindring. Lene kjenner trykketrang, og press mot rygg og rumpe.

 

Alt er fint, men jeg mistenker at babyen holder på å legge seg i en stjernekikker posisjon. Det er ikke noe komplikasjon i seg selv, og jeg har hatt flere stjernekikkerfødsler hjemme – men disse fødslene tar gjerne litt lengre tid og krever litt ekstra både av mor og jordmor. Det går en time til. Vannet går, det er fint og uten farge. Det er blitt 7 cm. Lene begynner å bli sliten og oppgitt. Hodet står fremdeles litt høyt for fødsel. Mistanken min blir sterkere, men foreløpig sier jeg ingenting til Lene. Det er ingen grunn for å gjøre henne bekymret eller urolig.

 

Jeg anbefaler henne å gå ut av bassenget, så hun får beveget seg litt igjen. Det hjelper barnet å rotere, og riene blir kraftigere. Så følger det en intens time. Riene er kraftige og nådeløse. De kommer tett, og det er bare et par minutters pause mellom dem. Lene står å henger over vaskemaskinen på badet. Henger på dusjkabinettet, henger over vasken. Hoftene beveges frem og tilbake. Far masserer ryggen på hver eneste vonde ri.

 

Foto: Eva Rose 

 

”Nei, nå orker jeg ikke mer. Jeg klarer ikke mer. Jeg er så sliten”. Den mest intense tiden i fødselen trekker ut. Det kjennes uoverkommelig. Dråper med blod renner nedover Lenes lår, en svett panne avkjøles. Lene drikker mer cola som jeg henter i kjøleskapet. Det kjennes uendelig, og kraften i riene er så skarp.

 

”Nå klarer jeg ikke mer, jeg mener det!” "Dette er min verste fødsel!" Jeg har hørt den setningen før. Som oftest er det et tegn på at babyen er "rett rundt hjørnet". Når babyen er ute, og riene er over - glemmer man raskt smertene og den intense jobben. Heldigvis. Men når det er sagt, er jeg heller ikke i tvil om at det er akkurat sånn det føles akkurat nå. At det ikke går, at det er den verste -  og denne fødselen er absolutt ikke for pyser. Den er intens og vond, og fordi den ligger i en litt mer ugunstig posisjon tar den også litt lengre tid enn den forrige.

 

Foto: Eva Rose 

 

Jeg foreslår at vi skal undersøke igjen. Mor går seg inn på soverommet. Det er mørkt og kjølig. Undersøkelsen bekrefter min mistanke, både når det gjelder babyens posisjon og at det nærmer seg fødsel. Denne lille babyen har lyst til å komme ut med ansiktet opp, istedenfor bakhodet. Jeg forklarer mor situasjonen, men at alt er bra og at det ikke er noe hun trenger å bekymre seg for. Men det er årsaken til at dette har tatt litt ekstra tid og ikke minst krefter. Det er en litt mer ugunstig stilling og krever litt mer plass og tid. Men det er blitt 10 cm og jobben er snart ferdig. Tårer. Motet kommer tilbake. Kampviljen og styrken. ”Det skal jeg klare!”

 

Lene står et par rier til, før hun går ut i stuen og legger seg i bassenget igjen. Noen minutter etter kommer trykketrangen for fullt. Jeg kjenner gleden og lettelsen i mitt eget hjerte. Endelig skal hun snart få hvile ut, og slippe den kraftige stormen. Nå er hun snart i mål. På fire pressrier trykkes barnet ut, i bassenget midt i stuen, midt på natten.

 

Foto: Eva Rose

 

Det er en jente! Den lille søte bløte gir straks lyd fra seg. Stuen fylles med babygråt og helt sikkert litt voksengråt. For en jobb, for en arbeidsinnsats, for en styrke. Glede, lettelse og kjærlighet. Det er hellig tid.

 

 Foto: Maren Sjøtveit, Tilstede

 

Navlesnoren får pulsert seg ferdig før vi klemmer den av og klipper. Lene hjelpes opp av bassenget, og blir pakket godt inn i dyne i sengen med den lille rosa og ferske. Hun får varm te. Morkaken kommer fint, det er ingenting som må syes. Alt er fryd, kjærlighet og glede. Babyen tar allerede puppen fint. Den slitne mammaen har fått igjen rosene i kinnene og enda så trett hun er blir hun bare liggende å kikke på den lille jenta.

 

Foto: Eva Rose

 

Etter noen timer veies og måles den ferske bløte, og jeg forlater dem alle tre der i dobbeltsengen. Klokken er blitt halv fire da jeg selv kryper under min egen dyne, kjenner at jeg er sliten og tilfreds før jeg sovner. Den siste sensommer babyen kom tilslutt.

 

En uke etter fødsel får jeg denne mailen fra Lene:

Definitivt godfølelse likevel, hadde aldri trodd det på forrige mandag. Men har fått det litt på avstand, og med unntak av den 1,5 timen på badet, så var alt det andre så fint. Og den tiden på badet måtte jo til! Det var så utrolig deilig å være hjemme og få føde slik jeg ønsket, og resultatet var jo helt klart verdt det!


Jeg følte meg skikkelig godt ivaretatt gjennom det hele, og er nesten litt lei meg for at jeg ikke skal gjøre dette igjen. Utrolig nok. Nå som jeg har fått fødselen på avstand så føles det egentlig helt greit, og jeg er utrolig glad for at jeg fikk føde hjemme. Kommer til å snakke varmt om det til alle som vil høre på! Så tusen takk!

Please reload

Følg oss
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square

Merk: Alle private bilder på denne bloggen deles med godkjennelse av familiene. Vær snill å respektere deres valg og opphavsrett. Ikke kopiere, lagre eller skriv ut noen av bildene.

 

Du er selvfølgelig velkommen til å dele linken til denne siden om du ønsker.

Jordmor Kristina

Sandvikveien 40

3077 Sande i Vestfold

Tlf: 924 66 298

 

Kontakt oss for mer informasjon:

Følg oss for flere oppdateringer:

  • Image-1
  • Wix Facebook page
  • Wix Twitter page

© 2015 by Kristina Jacobsen