Jordmorbloggen

av jordmor Kristina

Lille snøkikker

May 3, 2016

En fødsel betyr noe for oss. Det handler ikke bare om å føde barn. Det handler om å skape sterke, trygge og kjærlige foreldre – som har troen på seg selv, sin omsorg og indre styrke. En god fødselsopplevelse  er en god start på foreldrelivet. Metervis med dokumentert forskning og erfaringer bekrefter dette.

 

Alt for ofte møter jeg dessverre kvinner som ikke har hatt en god fødselsopplevelse. Fødselen ligger som en litt våt og tung sky over barseldagene, og for mange kan det ta en god stund før solen klarer å trenge seg igjennom skylaget. For noen ligger skyen fremdeles litt truene i horisonten når man blir gravid igjen og skal igjennom en ny fødsel. Denne mamma`n er en av dem.

 

Gjennom svangerskapet møtes vi flere ganger til svangerskapsomsorg. Blodtrykk og urin blir sjekket, maven måles og barnets hjerteslag lyttes til. Men det er ikke det viktigste jeg gjør. Det er omsorgen. Jeg lytter til hennes historie og hennes opplevelse av forrige fødsel. Jeg forklarer der noe er uklart, men mest av alt lytter jeg. Jeg hører på hennes opplevelse, og jeg forsøker å danne meg et bilde av hva HUN hadde behov for, og som hun ikke fikk når hun skulle føde. For det er det som mest sannsynlig er nøkkelen til hennes neste fødsel.

 

Etter noen møter legges den tidligere fødselen litt til side, og vi starter å fokusere på den forestående fødselen. Jeg lytter til hennes tanker rundt sine egne behov. Ingenting av det hun nevner vil være noe vanskelig for meg. Det er ”bare” omsorg og trygghet. Jeg forteller henne litt om meg selv, og bekrefter at hun skal få det hun har behov for. Alt det hun har behov for innenfor trygge rammer. Vi prater også om eventuell overflytting om ting ikke går etter planen. Selv om det er sjelden, er det i noen tilfeller det som blir realiteten. Da er det spesielt viktig for meg at hun ikke skal føle at hun ikke ”klarte det”. At også dette skal ende opp som en lite god fødselsopplevelse fordi hun ”ikke mestret”. Når terminen nærmer seg er vi trygge – på hverandre. Jeg vet hva hun har behov for og hun stoler på at jeg kan dekke disse behovene så langt det lar seg gjøre.

 

Det er ikke mye som kan minne om vår i luften, selv om kalenderen viser at det er slutten av april. Når telefonen ringer strekker jeg motvillig ut av den varme dyna for å ta telefonen – klokken er 03:00 – selvfølgelig. Av alle fødetelefoner jeg tar, er det ingen tvil om at dette er favorittiden. Mor vil bare informere meg om at noe er på gang, og har et par spørsmål. Etter en kort prat, blir vi enige om at hun skal ringe igjen så snart riene kommer litt hyppigere, og/eller intensiteten øker, vannet går eller lignende. Eller bare om hun vil ha meg der hos seg. Jeg sovner igjen ganske raskt, og drømmer at jeg tar i mot minst 14 barn, før telefonen ringer igjen – kl er 04.15 og det er på tide for meg å dra til fødehuset.

 

Det er stille og rolig på veiene på denne tiden av døgnet. Jeg forsøker å vekke meg selv med kruttsterk kaffe (#jordmorkaffe), og hører på litt rolig musikk på radioen. Gradestokken viser 3 usle varmegrader, og det ser faktisk ut som det er snø i lufta. 45 minutter senere svinger jeg inn på tunet foran fødehuset og jeg er klar for det som måtte bli.

 

Mor sitter på en pilatesball i stua, og jeg ser med en gang at hun har gode effektive rier. Øynene er delvis lukket, smilet er litt anstrengt og pusten tung. Far er i gang med å fylle fødebassenget, og en interessert og spent 3 åring følger nøye med. Innimellom er han borte å stryker litt på mamma`n sin. Jeg ser hun konsentrerer seg for å smile og være tilstede. Vi går inn på soverommet, jeg lytter og undersøker. Mor er litt urolig for dette, sist hun skulle føde tok fødselen lang tid, og over en lang periode var det langsom fremgang i fødselen og mange ”dårlige” tilbakemeldinger etter undersøkelsene. Denne gangen er det ikke det! Det er 7 cm og barnets hode står godt ned i bekkenet. Jeg henter pilatesballen inn på soverommet, og anbefaler at mor oppholder seg der i fred og ro til bassenget er klart. Så kan gutta ordne med det praktiske og litt bråkete inne i stua. Jeg ringer Annett og informerer om hvordan det ligger ann, det er bare å komme seg i tøyet – her blir det barn!

 

Bestefar kommer for å passe på den kommende storebroren, frokost blir servert og så forsvinner de to inn på soverommet for å se på film sammen. Bassenget er klart og mor kan endelig senke seg ned i det deilige varme vannet. Riene avtar litt, men det er deilig å få litt lengre pauser mellom dem. Jeg ser at mor slapper fint av og roen senker seg i stua. Ute har det så vidt begynt å snø. 1,5 time senere kommer Annett listende inn verandadøren. Bestefar serverer nytrukken kaffe til jordmødrene. Riene har dabbet enda litt mer av nå, og jeg anbefaler mor å ta en tur opp på toalettet. ”Det begynner å bli en stund siden du har tisset kanskje?” Jeg vet at en tur opp av vannet, litt bevegelse og litt tissing ofte er det som skal til på dette stadiet.. Mor går ut av bassenget og går inn på toalettet. Far blir med. Etter mindre en ett minutt hører vi den første antydningen til trykking fra badet. Jordmødrene smiler til hverandre og tar en slurk av kaffen.

 

Etter et par rier kommer mor og far inn i stuen igjen. Riene kommer tettere nå. Når rien tar tak henger mor seg rundt halsen på far for støtte, jeg masserer henne fast i korsryggen. Riene kommer og går, og trykkingen blir mer fremtredende. Mor ønsker å gå opp i bassenget igjen etter noen rier i stående stilling, og etter neste ri i bassenget kan vi alt se toppen på det lille hodet. Mor sitter på huk og lener seg bakover mot kanten der far sitter støtt og holder henne oppe. Et par rier til og en panne, to øyne og en liten nesetipp kommer tilsyne. Dette er en liten stjernekikker (eller mer en snøkikker  i dette tilfelle) akkurat som sin bror. Ute har natten blitt til tidlig dag,  og det er ikke en stjerne å se – store hvite snøfiller som daler tett i tett.

 

Et trykk til og hele den lille nye svømmer ut i vannet og løftes opp til brystet av hun som har ventet så inderlig og lenge. Så er det hellig tid der inne i stua. Den bløte gutten ligger å kikker seg rundt litt, før han trekker pusten og gir fra seg et lite skrik. Kroppen blir deilig og rosa. Han beundres, strykes og trøstes. Alt er som det skal være. Jordmødrene smiler til hverandre og tar en slurk kaffe.

 

 

I tett snøvær som minner mer om en desembermorgen enn enn morgen i slutten av april, forlater jeg familien i dobbeltsengen og kjører jeg hjemover noen timer senere. Kald utenpå, men veldig varm inni. Mor brukte ordet healing, jeg vet ikke hva vi best kan oversette det med? – ordboken sier helbredelse.. Kanskje var det nettopp det? Denne fødselen var en god start OG fortsettelse av livet som foreldre til to deilige små, og det er akkurat slik det skal være.

 

Velkommen til verden lille søte snøkikker!

 

Mor sendte meg disse tankene hun ønsker å dele om hvorfor hun valgte å føde hjemme og hvordan hun opplevde fødselen sin:

 

Jeg har alltid trodd at jeg var ganske sterk. Jeg hadde deltatt i en aktivitet som var nesten militaristisk der vi øvde ute i sommervarmen i 12 timer hver dag, og hele aktiviteten krevde masse fysisk. Gjorde vi noe feil fikk vi straff som å gjøre armhevinger, situps, løpe ekstremt mye...jeg har alltid tenkt, "klarte jeg det i fire år, kan jeg takle å føde uten epidural." Jeg har alltid trodd jeg var så sterk, men tidlig i Theodor`s fødsel følte jeg meg svakere enn noensinne. Jeg kunne ikke tro at jeg hadde vært så svak og at andre fikk bestemme så mye over meg. Jeg følte meg verdiløs som en kvinne, og det ble bare verre hver gang jeg hørte om mine venninners fantastiske fødsler, de fikk ingen skader sånn som jeg hadde fått, og de taklet det så mye bedre enn meg. Jeg trengte en "do over," en ny sjanse å vite at det ikke var noe i veien med meg eller kroppen min.

Jeg trodde at jeg bodde for langt utenfor Oslo for noen å la meg føde hjemme, men i løpet av de månedene etter Theodores fødsel hadde jeg tatt kontakt med omtrent alle hjemmefødselsjordmødrene som finnes i området og hadde fått bekreftelse at jeg kunne føde hjemme neste gang. Da var det bare å vente noen år til jeg hadde blitt frisk igjen og vi var klare til nr. 2 :-) Når vi ble gravid igjen ble jeg litt usikker på om det var bedre å være hjemme eller på ABC, men bestemmelsen var fort gjort når vi begynte å snakke med jordmødre igjen.

Det var den beste avgjørelsen i livet mitt, og jeg ønsker at jeg kunne finne nok ord å takke deg for det du har gitt meg :-) Jeg gikk tur med Ola og hundene 4-5 dager etter fødselen, og Ola så på meg og sa, "You seem healthier now than you did during your entire pregnancy! I think this was some kind of closure for you." Og det har det virkelig vært. Jeg kommer aldri til å glemme ordene dine etterpå: "Klart kan du føde!" 😊❤️️

 

PS:Bare for å vise forskjellen mellom de to opplevelsene: kort tid etter hver fødsel.

Tusen tusen takk! Mange varme klemmer fra oss

 

 

 

Please reload

Følg oss
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square

Merk: Alle private bilder på denne bloggen deles med godkjennelse av familiene. Vær snill å respektere deres valg og opphavsrett. Ikke kopiere, lagre eller skriv ut noen av bildene.

 

Du er selvfølgelig velkommen til å dele linken til denne siden om du ønsker.

Jordmor Kristina

Sandvikveien 40

3077 Sande i Vestfold

Tlf: 924 66 298

 

Kontakt oss for mer informasjon:

Følg oss for flere oppdateringer:

  • Image-1
  • Wix Facebook page
  • Wix Twitter page

© 2015 by Kristina Jacobsen