Jordmorbloggen

av jordmor Kristina

Da Audun ble født i huset hvor jeg bor

August 26, 2015

I juni ble liten Audun født i huset hvor jeg bor. Det var min første hjemmefødsel, og jeg har lyst til å dele noen av erfaringene mine. Selv om jeg var trygg på avgjørelsen om å føde hjemme, var det likevel ting jeg lurte på i tiden før Audun kom. Hvilket rom i huset egnet seg best til en fødsel? Ville det bli søl overalt, og hva slags utstyr hadde jeg bruk for? Skulle storebror på åtte være med eller ikke? Jeg er sikkert ikke den eneste som tenker på sånt før man skal føde hjemme, så kanskje kan historien min være til nytte. Jeg har også lyst til å fortelle om mine grunner til å føde hjemme. Kanskje kan det hjelpe deg som vurderer hjemmefødsel med å finne ut hva som er riktig valg.

 

Selv brukte jeg tid på å finne ut hva slags fødsel jeg ønsket denne gangen. Det første barnet mitt, en gutt på åtte, ble født på ABC på Ullevål. Der tilbød de varmt bad og akupunktur som smertelindring og hadde fødestue med dempet lys og lite medisinsk utstyr. Det var fint å føde der, men denne gangen ville jeg unngå tidspress (som man vel knapt kan unngå på et sykehus med mindre man føder raskt) og å måtte reise med rier. Da min eldste sønn ble født, ble jeg sendt hjem fra sykehuset selv om åpningsfasen hadde kommet ganske langt. Få timer etter var jeg tilbake igjen med full åpning, og den bilturen er ikke noe har lyst til å gjenta. En annen grunn til at det passet best for meg å føde hjemme var at jeg er enslig. Jeg ville helst slippe å forlate eldstesønnen min og dyrene våre, og jeg ønsket at eldstemann skulle få være sammen med sin nye bror så mye han ville i fred og ro fra første stund. Tanken på å føde i kjente omgivelser lokket for min egen del også.

 

Da jeg hadde bestemt meg, brukte jeg internett til å lete etter jordmor. Bloggen til jordmor Kristina dukket opp, og jeg leste så tårene rant. Noe så flott! Kristinas innlevelse, varme og velsignede naturlighet gikk rett til hjertet på meg, og jeg tok kontakt med en gang. Det angrer jeg ikke på, for liten Auduns fødsel ble nøyaktig slik jeg hadde håpet: Naturlig og uten styr og ståk. I stedet for å måtte reise med smerter da fødselen nærmet seg, fikk jeg hjelp hjemme hos meg selv av jordmor Annett. Knapt en time etter at hun ankom, et stykke utpå natten, hadde jeg Audun i armene mine. Snart kom Kristina også for å ta seg av babyen mens Annett sydde en liten rift jeg hadde fått. Begge jordmødrene bar sine egne klær i stedet for sykehushvitt, og jeg er forundret over hvor stor forskjell denne lille detaljen gjorde. Visst var de begge profesjonelle, og visst var de på jobb der hos meg, men samtidig var vi tre mennesker der sammen, tre mennesker som delte en nydelig stund. Mens jeg dusjet, ryddet Annett og Kristina etter fødselen og fylte ut nødvendige papirer, og da damene dro utpå morgensiden var det rett og slett en lykke å få legge meg med liten Audun på sofaen i min egen stue og ikke i en sykehusseng.

 

 

Jeg kan ikke få sagt hvor stor pris jeg setter på den trygge og udramatiske måten jordmor Annett håndterer ting på. Da hun tok imot babyen min var han ikke rosa i huden, men blålig, og han verken pustet eller skrek. Jeg reagerte ikke akkurat da, omtåket som jeg var etter fødselen, men da Annett kom på barselbesøk, fortalte hun at hun hadde måttet jobbe litt med gutten før respirasjonen kom i gang. Audun hadde fosterhinnen intakt omkring seg med fostervann og alt da han ble født, og for å få barnet til å puste, blåste Annett ham i fjeset så han snappet etter været. Det første åndedraget dro det neste med seg, deretter begynte han å skrike, og snart ble han rosa som babyer skal være. Hele tiden mens hun gjorde disse tingene var Annett avslappet og trygg. Det var deilig. Ikke noe styr eller drama! Hele fundamentet for hjemmefødsler er at man har tillit til det naturlige. Griper man inn, skjer det primært med enkle og jordnære virkemidler, uten stress. Jeg opplevde det som utrolig godt å bli tatt vare på av en så erfaren og trygg jordmor som Annett da jeg fødte Audun. Ting fikk være som de var, verken mer eller mindre.   

 

Den siste tiden før termin prøvde jeg å se for meg hvordan en fødsel i mitt eget hjem kunne foregå. Jeg ville vel gjerne ha en slags plan på forhånd, stille forberedt så og si, men fikk det ikke til. Uansett hvilket rom jeg så for meg at jeg fødte i, så føltes det rart. Og jeg grublet: Ville senga bli ødelagt av søl hvis jeg brukte den? Kunne jordmor se godt nok på badet? Burde jeg kjøpe en saccosekk? Det var like greit at jeg aldri kom fram til noen plan, for da fødselen først var i gang, så fant den sine helt egne veier, og jeg erfarte at huset mitt fungerte helt tipp topp som fødeplass. Under åpningsfasen fikk jeg trang til å lene meg mot noe under riene, og puffen i stua gjorde jobben. Da riene ble mer krevende, føltes det bra å stå på alle fire på gulvet der det lå tepper, og da Annett ba meg innta en mer vertikal stilling for å få kraft til å presse ut barnet, gjorde en kommode nytten som støtte. Etterpå sydde Annett et par sting mens jeg lå på et teppe på badegulvet. Ingenting av dette var tenkt ut på forhånd. Det foldet seg ut av seg selv, og jeg savnet aldri å ha «proffe» ting til å hjelpe meg med. 

 

Når det gjelder griseri, så overlevde både sofaen og senga hjemme hos meg, sofaen bare så vidt. Teppet på badet hvor jeg fødte fikk seg noen roser, men etter en skrubb ute på terrassen kan ikke noen gjette det. Håndklær og lakener tror jeg knapt man kan ha for mye av under en fødsel. Da jeg la fram håndklær på forhånd, tenkte jeg at det sikkert kunne rekke til en hel fødehær, men slik gikk det ikke, det ble knapt nok til meg. Selve fødselen laget ikke så mye søl, det var verre med blødningen etterpå. Da min eldste ble født, blødde jeg knapt en dråpe, derfor droppet jeg å skaffe bleier til meg selv denne gangen. Big mistake! Håndklærne fikk bein å springe på i timene etter fødselen, og jeg holdt på å blø ut sofaen. Jeg har hørt det sagt at den største ulempen med å føde hjemme er all klesvasken. Det kan jeg forstå, for noen maskiner blir det jo, men personlig hadde jeg faktisk glede av all vasken. For hver maskin jeg satte på holdt jeg liksom fødselen inni meg en liten stund til samtidig som jeg beveget meg bort fra den. En fødselen er en så stor opplevelse, den fyller hele kroppen og sinnet, og jeg syntes det var godt å bearbeide den med å vaske. Da det siste håndkleet var tørt og baderomsteppet skrubbet, var også fødselen på en måte helt over.  

    

Før fødselen lurte jeg svært på om storebror skulle være med eller ikke. Jeg ønsket ikke å stenge gutten ute, men ville heller ikke utsette ham for noe han kunne oppleve som skremmende. For min egen del regnet jeg med at det ville føles best å være uforstyrret. Jeg lot være å bestemme noe på forhånd, men skaffet flere mulige barnevakter og en person som kunne tenke seg å være sammen med storebror og meg hjemme under fødselen hvis det var dette som kjentes riktigst når tiden kom. Da fødselen begynte, hadde jeg først svake rier en hel dag. Jeg sto opp med eldstemann som vanlig, laget mat, stelte hus og hage mens han lekte med kamerater etter skolen og fulgte ham så til sengs. Da riene tok seg opp senere på kvelden, kjente jeg at jeg helst ville være alene, og ringte en venninne som hentet storebror. Det var godt å konsentrere meg om fødselen uten å måtte ta hensyn til et barn. Hadde jeg vært mindre innadvendt og mer lydløs når jeg føder, ville det kanskje vært fint å ha ham i huset, men for oss ble det en god løsning at storebror sov borte mens jeg fødte og kom tilbake om morgenen for å hilse på babyen.

 

 

 Det hender folk spør meg om smerte i forbindelse med hjemmefødsel. Var det skummelt å ikke kunne få lindring? For meg har det vært slik ved begge mine fødsler at jeg på en måte avskrev temaet på forhånd. Under fødslene har jeg verken tenkt på eller savnet noen form for smertelindring, ikke engang mot slutten. Det skyldes verken at jeg er spesielt tøff, for det er jeg ikke, eller at jeg har hatt spesielt lette fødsler, men det lå ikke som noe alternativ i hodet mitt under fødslene at smerten kunne dempes. Smerten var der, og den måtte jeg gjennom, ferdig med det. I siste del av fødselen følte jeg som mange andre at det var mer enn jeg kunne klare, men vi kommer jo gjennom, alle sammen. Varmt vann er en form for lindring som mange fødende har glede av både på sykehus og hjemme. Under den første fødselen min dabbet riene av mens jeg badet, så under Auduns fødsel hjemme valgte jeg å droppe bad. Jeg ville heller bli ferdig. Når det gjelder smertelindring, fins det neppe noen fasit på hva man bør velge, vi er alle for forskjellige.

 

Det kanskje aller beste for meg med å føde hjemme var at jeg ikke trengte å gå ut av det vanlige livet mitt. Jeg vet at mange, kanskje spesielt kvinner som har flere barn, synes det er godt å være i fred på sykehus etter fødselen, men for meg var det fint å beholde omsorgen for barn og dyr hjemme uten å behøve å reise bort. Det hadde en praktisk side, men også en mer mystisk som det er vrient å sette ord på. Mens riene var svake gikk jeg i butikken, luftet hunden, snakket med naboer og lukte i hagen. Det var både rart og fint å gjøre alt dette hverdagslige mens jeg kjente at det nærmet seg en fødsel. Hva er stort og hva er lite her i verden, egentlig?

 

Når jeg nå kommer inn på badet hvor liten Audun ble født og ser kommoden jeg lente meg mot, så føler jeg rikdom. Når jeg ser sofaen i stua og husker timene vi lå der den første morgenen han levde, så føler jeg sammenheng. Livet er stort! Og det har så mange sider som er tvunnet i hverandre. Det er rier og oppvask, lego og lykke, og jeg elsker at vårt hjem kan favne alt. En fødsel… slik en stor og underfull opplevelse… og likevel bare en hendelse blant mange, en dag blant tusener i vår families liv. Det jeg liker så godt, tror jeg, er at det store fins der vi lever. Det er ikke nødvendig å søke bort. Det finnes her.

 

Til slutt må jeg bare si at det var fantastisk å være sammen hjemme, sønnene mine og jeg, fra den aller første dagen av liten Auduns liv. Den eldste fikk fri fra skolen for å være hjemme hos broren sin, og han kunne komme og gå som han ville, stelle med leker innimellom og høre lydbok når han hadde lyst uten å måtte tilpasse seg rutinen på et sykehus. Familie og venner kom på besøk, en nabo stakk innom for en prat. Hunden slikket den lille. Kattene mol. Vi spilte musikk, laget mat og bare nøt tiden sammen. Disse dagene hjemme etter fødselen… som en elv av fred… jeg ville ikke unnvært det for alt i verden! Å gå til ro med to timer gamle Audun inn mot brystet og høre fuglene kvitre mot dag, se morgenlyset komme og kjenne frisk luft fra hagen… jeg glemmer det aldri. Det var så inderlig. Nært. Og å få barselbesøk hjemme av jordmor; for en luksus! 

 

Hvis jeg noen gang får gleden av å bære fram barn igjen, da vet jeg hvem jeg vil spørre om å hjelpe meg under fødselen. Kjære Annett og Kristina: Tusen takk for alt dere gjorde for meg og min familie! Dere er edel vare. Jeg håper at mange vil oppdage hvilken skatt dere forvalter!    

Please reload

Følg oss
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square

Merk: Alle private bilder på denne bloggen deles med godkjennelse av familiene. Vær snill å respektere deres valg og opphavsrett. Ikke kopiere, lagre eller skriv ut noen av bildene.

 

Du er selvfølgelig velkommen til å dele linken til denne siden om du ønsker.

© 2015 by Kristina Jacobsen

 

Følg oss for flere oppdateringer:

Kontakt oss for mer informasjon:

  • Image-1
  • Wix Facebook page
  • Wix Twitter page

Åpningstider:

Jordmorkontoret

Akersbakken 37B, Oslo

Man-fre  09:00-16:00

Tlf: 924 66 298