Jordmorbloggen

av jordmor Kristina

En fin fødsel og en litt annerledes start

May 30, 2015

Det er tidlig tidlig søndag morgen, da det tikker inn en sms på fødetelefonen. Det er noe på gang i fødehuset, og mor vil bare informere meg og høre om jeg er i nærheten. Dette er barn nummer to, og siden hun fødte ganske raskt første gang, har jeg holdt meg i nærheten i et par uker allerede. Mor har ikke behov for at jeg kommer enda, så jeg blir liggende i sengen litt. Nyter den kjølige vårluften som siver inn av det åpne vinduet, og kvitringen på utsiden. Fuglene har allerede stått opp og er ivrig i gang med å bygge på redet sitt i takrenna over soveromsvinduet mitt (!). Det er visst flere som gjør seg klar til å bli foreldre denne vårdagen. I fødehuset ringer mor barnevakten og vekker far. Det blir en fin søndag!

 

 

Allerede en halvtime senere ringer fødetelefonen. Riene har tatt seg opp raskt, og vi blir enige om at jeg skal komme. Det er ikke noe å vente på, det er ikke noe tvil - her er det fødsel på gang. Jeg kler på meg, pusser tenner og setter håret i en hestehale, bærer ut fødebagen i bilen og setter kursen for fødehuset som er i underkant av en halvtime unna. En time etter den første sms`en tikket inn, kjører jeg opp foran huset samtidig som jeg ser barnevaktene kjører avgårde med den kommende lille storesøsteren. Jeg lister meg inn i fødehuset.

 

Mor og far møter meg med en klem - glade, spente men rolige. Riene kommer tett allerede, og jeg kan både se og høre at dette ikke vil ta lang tid. Jeg kontakter jordmor Annett og ber henne komme. Vi småprater litt, lytter på barnet som har det fint – og jeg får en kopp kaffe som smaker nydelig så tidlig på morgenen. Mor forsvinner mer og mer inn i seg selv, og jeg trekker meg litt tilbake og lar dem være i fred. Fra samtaler vi har hatt i svangerskapet, vet jeg at hun ønsker å ha ro og jobbe i fred. Denne mamma`n er også jordmor, så hun kan sine saker. Jeg setter meg på kjøkkenet som er åpent ut mot stuen, leser litt og hører riene komme og gå. Mor puster seg fint gjennom dem, men jeg kan høre at det blir mer og mer kraft i dem og at hun antrenger seg mer og mer intenst om jobben hun gjør.

 

Jeg finner ikke ro til å lese, og jeg går inn i stuen igjen for å se om det er behov for meg. Mor har vanskelig for å finne en god stilling, hun er urolig og forsøker ulike stillinger. Jeg tolker det som overgangsfasen, og antar at hun snart vil begynne å trykke. Mor henger over stuebordet, og jeg henter noen puter hun kan lene seg på. En trøstende hånd, noen støttende ord – så er neste ri på vei allerede. ” Det nærmer seg nå, jeg kan kjenne det igjen fra forrige gang” sier mor klart når rien avtar. ”Det har du nok helt rett i” sier jeg, ”du er snart i mål!”. Jeg begynner å finne frem tingene jeg trenger fra fødebagen. Lytter på babyen igjen, som har det fint, og setter meg ned å venter.

 

Det er ofte en litt ”skrekkblandet fryd” for kvinner som har født før, når de nærmer seg den siste delen av fødselen hvor barnet skal trykkes ut. Man gleder seg til å bli ferdig, til å møte barnet sitt, se hvem som har ligget der inne i maven i 9 måneder – samtidig vet man at det er en jobb som skal gjøres før man kommer så langt. Oppgitthet, fortvilelse – et øyeblikk av mistro til at man skal klare det. Noen ganger holder man litt igjen, og det er helt greit. Man trenger at både kropp og sjel er klar. Noen ganger går det raskt, andre ganger litt lengre tid.

 

Kroppen styrer og har kontroll, den vet akkurat hva den skal gjøre. Fødselen nærmer seg slutten og mor kan ikke lenger la være å trykke når rien kommer. Far setter seg ned på en stol og mor setter seg på huk, lener seg bakover og støtter armene sine over bena hans. Kraften. Sansene. Bølgen av trykketrang blir sterkere, kroppen åpnes opp for å slippe en annen kropp ut. Gi liv. Etter kort tid kan jeg se toppen av barnets hode. En liten pause og neste ri skyver barnets hode ut. Den sitrende følelsen, det sprenger både i kropp, hjerte og hode. ”En ri til nå, så har du han her” sier jeg oppmuntrende, mor har lukkede øyne men smiler. Alt er fint. Når neste ri bygger seg opp er vi alle klare til å ønske den lille gutten velkommen til verden.

 

En bløt og våt gutt sklir ut i verden når neste ri kommer - glede, latter og lettelse. For en fødedame! Det er nøyaktig en time siden jeg gikk inn døren. Jeg klarer imidlertid ikke helt å senke skuldrene, det er noe som uroer meg med den lille gutten. Jeg liker ikke helt fargen, og synes han er uvanlig slapp. Jeg tørker han litt godt, og løfter han opp i mors armer og observerer samtidig at den lille gutten har en hånd som er mangelfullt utviklet. Tankene svirrer i hodet mitt. Respirasjonen er ikke tilfredstillende, men fargen er noe bedre. Jeg registrerer tidspunktet, og ”gir han ett minutt til”.

 

”Går det bra med han Kristina?” spør mor. ”Ja det går fint, han trenger bare litt tid – prat til han og masser han fast over ryggen” sier jeg. ”Navlestrengen pulserer fint og gir han det oksygenet han har behov for”. Mor gjør som jeg sier og kjærtegner og prater til den lille nyfødte gutten sin. Far har lagt seg ned ved siden av dem. Da oppdager hun også hånden hans og det er sårhet, sorg, kjærlighet og bekymring i stemmen hennes da hun konstaterer at det barnet hun akkurat har født ikke er helt lik alle andre barn. Han er ikke helt det de hadde forventet, allikevel så er han det - og akkurat denne gutten var ment for dem. Hva slags tanker og følelser  mor og far har i dette øyeblikket, er jeg ikke den rette til å gjengi eller beskrive – det er mors og fars.

 

Jeg kikker på klokken igjen, og tar en avgjørelse på at jeg vil ringe etter en ambulanse. Vi er et stykke unna sykehuset, og jeg vil heller ha dem på vei og avbestille dem. Jeg er urolig for guttens respirasjon, og om det er andre utfordringer med barnet som jeg ikke kan observere. Jeg kontakter AMK som straks sender ut en ambulanse, jeg fortsetter deretter å ta meg av mor og barn. I løpet av de neste minuttene er det som om den lille gutten plutselig forstår at han ikke lenger ligger inne i mors mave, og at han må begynne å puste selv. Han begynner å gråte litt, en nydelig lyd! og i løpet av sekunder blir han rosa og fin. Akkurat i det øyeblikket kommer jordmor Annett blid og fornøyd inn døren. Jeg informerer henne om situasjonen, vi vurderer sammen og vi bestemmer oss for å avbestille ambulansen som er på vei. Den lille gutten skriker nå med sine lungers kraft ut i stuen, og vi kan alle senke skuldrene – han trengte bare litt ekstra tid.

 

Så roer det seg endelig igjen i fødehuset. Mor og far legger seg på sofaen, og kan nyte tiden med sitt nyfødte barn sammen. Det er helt sikkert med masse følelser og også noen bekymringer, men bortsett fra hånden kan jeg ikke se noe unormalt med gutten når jeg gjør en grundig undersøkelse av han. Annett og jeg trekker oss tilbake til kjøkkenet og begynner å fylle ut papirer. Mor og far skal få være i fred med sin nyfødte gutt. Etter noen timer tar jeg kontakt med barnelege på sykehuset, som bekrefter at det går helt fint å fortsette å være hjemme – så lenge barnet ellers ser fint og friskt ut og puster fint. Vi gjør en avtale om at de skal komme inn på sykehuset i morgen for en sjekk.

 

 

På kvelden ringer jeg mor for å høre hvordan det går med dem. De har det fint, er glade for å være hjemme og ha tid og ro rundt seg til å prate sammen og bli kjent med den lille gutten. ”Han er jo så nydelig, og når vi fikk samlet oss litt og snakket om det: det er jo egentlig bare en bagatell” sier mor. Jeg synes de ordene er så fine. Jeg gjemmer dem i hjertet. Så fine vi mennesker er. Velkommen til verden heldige, søte og bløte lille gutt, og gratulerer til to fine foreldre som for alltid vil ha en helt spesiell plass i jordmorhjertet mitt.

 

For mer informasjon om Dysmeli

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Please reload

Følg oss
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square

Merk: Alle private bilder på denne bloggen deles med godkjennelse av familiene. Vær snill å respektere deres valg og opphavsrett. Ikke kopiere, lagre eller skriv ut noen av bildene.

 

Du er selvfølgelig velkommen til å dele linken til denne siden om du ønsker.

Jordmor Kristina

Sandvikveien 40

3077 Sande i Vestfold

Tlf: 924 66 298

 

Kontakt oss for mer informasjon:

Følg oss for flere oppdateringer:

  • Image-1
  • Wix Facebook page
  • Wix Twitter page

© 2015 by Kristina Jacobsen